Bakteriell vaginose (BV) er ikke en infeksjon, men en vaginose.
Bakteriell vaginose
Det sees overvekst av anaerobe bakterier fra den naturlige bakteriefloraen som Bacteroides spp, Mobiluncus spp, Gardnerella vaginalis, Mycoplasma hominis med flere.
Disse bakteriene har blant annet aminer som sluttprodukt, og det gir den sterke lukten på vaginalsekretet.
Etiologi
Årsaken til BV er ukjent, men man ser at det er assosiert med ny seksualpartner, høy seksuell aktivitet og multiple partnere. G. vaginalis er også en del av mannens normalflora, og man tenker at kolonisering av nye bakterier eller økt belastning på slimhinner kan disponere.
Seksuell overføring spiller nok derfor en rolle, men tilstanden regnes ikke som en seksuelt overførbar infeksjon.
Behandling av partner med penis har heller ikke vist å ha effekt på kvinnens prognose eller residivhyppighet. Det kan være mer aktuelt ved kvinnelig partner. Spyling av skjeden kan gi BV ved at man skyller ut laktobasiller, men ofte kommer bakteriell vaginose uten noe kjent årsak.
Symptomer
- Rikelig, tyntflytende utflod med vond lukt. Lukten er ofte verre like etter samleie og under menstruasjonen
- Svie kan forekomme, men er mindre vanlig
Funn
- Rikelig med tyntflytende grå eller hvit vaginal utflod som adhererer til vaginalveggene og noen ganger skummer
- Snifftest: Fiskelukt når en dråpe 10 % kaliumlut dryppes på et objektglass med en dråpe vaginalsekret
- Vaginal utflod med pH>4,5
- Mikroskopi: Clueceller (sporceller) i et mikroskopisk preparat av vaginalsekret med saltvann (eller metylenblått). Ses best ved 40x forstørrelse
I praksis er det ikke nødvendig å mikroskopere eller gjøre en gynekologisk undersøkelse om en kvinne kommer med plager som vond lukt og økt utflod.
En rimelig sikker diagnose kan stilles ved kombinasjonen av pH>4,5 (høy sensitivitet) og positiv sniff-test (høy spesifisitet). Man kan derfor be kvinnen selv om å ta en bomullspinne i skjeden som man kan stryke på et pH-papir og utføre en sniff-test.
Diagnose
Diagnosen kan stilles klinisk og mikroskopisk ved bruk av de såkalte «Amselkriteriene». Vanligvis kreves minst tre av kriteriene for å stille diagnosen:
- Klinikk (økt utflod som lukter)
- Positiv sniff-test
- pH>4,5.
- Mikroskopi; funn av clueceller
Dyrking av G. vaginalis er ikke til nytte, da bakterien kan påvises hos over 50 % av kvinner uten BV.
Differensialdiagnoser
- Aerob vaginitt
- Klamydia, mykoplasma og gonoré
- Trichomonas
- Soppvaginitt
- Cytolytisk vaginose
- Normal endring i vaginalsekret
Behandling
BV i svangerskap er forbundet med økt risiko for spontanabort, lav fødselsvekt, for tidlig vannavgang og prematur fødsel.
Gravide med BV skal derfor alltid ha behandling. For andre kvinner vil dette kunne normalisere seg selv, men mange opplever plagene såpass sjenerende at de ønsker behandling.
Se bakteriell vaginose på pasientsiden for informasjon man kan gi til pasienten i forbindelse med behandlingen.
Det finnes fire ulike typer behandling som alle har god effekt på bakteriell vaginose.
Antibiotika lokalt.
Kan brukes ved graviditet
- Klindamycin (Dalacin) vagitorier (100 mg), hver kveld i 3 dager
- Zidoval vaginalgel, hver kveld i 5 dager
Antibiotika systemisk.
Bør ikke brukes første trimester. Kan gi barn oppkast og diaré ved amming.
- Metronidazol tabletter (500 mg), to ganger daglig i 7 dager
Dekvalin lokalt, ikke antibiotika.
Første valg ved graviditet.
- Dekvalin (Donaxyl) vaginaltabletter (10 mg), hver kveld i 6 dager
- Ved sopp og bakteriell vaginose samtidig kan man forsøke fluconazol (Diflucan) tabletter 150 mg etter antibiotikabehandling. Produsenten av Donaxyl har studier som viser at denne også hjelper mot soppinfeksjoner, og kan derfor forsøkes.
Kontroll
- Ikke nødvendig, men informer pasienten om at residiv er hyppig, spesielt første året.
Bakteriene kan danne en biofilm som gjør at behandlingen ikke fjerner bakteriene slik at plagene kommer tilbake.
- Gravide bør kontrolleres etter 4-6 uker.
Informasjon til pasienten
Forebygging av nye episoder er lite dokumentert, men pasienter kan få følgende råd:
- Ved dusjing skal vannet renne nedover, kvinnen skal ikke bruke dusjhodet til å spyle skjeden eller få vann inn i skjeden.
- Vask av underlivet uten såpe, også intimsåpe. Å vaske seg med bare vann kan hos noen tørke ut huden, da anbefales å bruke en parfymefri olje.
- Ikke overdriv rensligheten, én vask om dagen er nok.
- Det er ikke vist at lokalbehandling med vanlige melkesyretabletter som ikke er humane har effekt over tid. De kan lindre plagene mens man tar kuren, men ofte kommer symptomene tilbake.
- Ikke bruk yoghurt eller skylling med eddiksyre i skjeden.
- Bruk kondom ved samleie i en periode.
- Forsøk lokalbehandling med preparater som inneholder humane melkesyrebakterier (for eksempel Ecovag).
- Bruk surgjørende gele (for eksempel Lactal) som nedsetter pH-verdien i skjeden, før lokalbehandling. Rasjonalet bak dette er at den surgjørende geleen kan løse opp bakterienes biofilm, og at påfølgende lokalbehandling dermed kan få bedre bakteriedrepende effekt.
