Å ha vulvasmerter kan gi bekymringer rundt graviditet, fødsel og barselperiode.
«Mange kvinner tenker «hvordan kan jeg klare å føde, er det mulig for meg?»
Om vulva og fødsel
Det er som regel helt ubegrunnede bekymringer.
Her skriver en jordmor om hvordan det er å føde når man har vulvasmerter, hvordan man kan forberede seg, hva som kan forventes.
CECILIE SOMMERSTAD
Jordmor | Sexologisk rådgiver - Moss kommune
Etter fødsel
Vulva ved graviditet og fødsel - en jordmors perspektiv
Av jordmor og sexologisk rådgiver Cecilie Sommerstad
Jordmødre som arbeider med kvinnehelse, i føde-/barselavdelinger, i svangerskapsomsorgen, ved helsestasjon for ungdom og med familier etter fødsel, møter daglig jenter og kvinner i mange ulike aldere og livssituasjoner.
Blant disse er det dessverre en del som opplever smerter i underlivet. Smertene kan i større eller mindre grad påvirke deres hverdag.
Smerter lokalisert til vulva kan for noen være av en slik grad at de opplever redusert livskvalitet, nedstemthet, og for de som lever i parforhold kan det også oppstå gnisninger og relasjonsutfordringer.
Dette kan skape bekymringer i forbindelse med tanken på å bli gravid, fødsel eller det å håndtere morsrollen.
Hos jordmor
Man trenger ikke å være gravid for å snakke med en jordmor. Jordmor kan også være samtalepartner før en graviditet eller i spørsmål knyttet til kvinnehelse.
I et første møte med jordmor i svangerskapsomsorgen er hun blant annet forpliktet til å spørre en kvinne om forhold knyttet til sivilstatus, fysisk og psykisk helse, levevaner og om hun har vært utsatt for noen form for vold og/eller overgrep.
Her inngår også psykisk vold, mobbing, nedsettende kommentarer om kroppen osv. Jordmor skal også spørre etter eventuelle tidligere fødselsopplevelser. Allerede her bør samtalen åpne for at kvinnen skal føle at det er et trygt rom for å snakke om seksuell helse – kropp og seksualitet på godt og vondt.
Smertetilstander
Det kan være at jenter/kvinner ikke alltid er bevisst på eller definerer hendelser i livet som medvirkende faktorer til deres vulvodyni. Som jordmor bør man da for eksempel spørre mer konkret etter erfaringer helt fra barneår. Ikke sjelden får jordmødre høre om jenter som har vært plaget med forstoppelse, hatt gjentatte urinveisinfeksjoner og/eller har vært innlagte på sykehus som barn/ungdom.
I disse sammenhengene kan man ha opplevd å ha smerter, få klystér, at temperatur har vært målt rektalt og/eller man har fått paracet stikkpiller gjentatte ganger. Hvis det i disse sammenhengene har utviklet seg en «beskyttelsesadferd» knyttet til underliv kan dette også ha påvirket utviklingen av vulvodyni. For et barn vil det være vanskelig å skille mellom urinveier, skjede og anus og smerten eller anspentheten vil kunne generaliseres.
De ovenfor nevnte faktorene kan direkte eller indirekte ha ført til, eller være med på å opprettholde, smerter i vulva.
En jordmor skal ha kunnskap om anatomi og fysiologi knyttet til vulva og øvrige bekkenorganer. Jordmor skal også kunne en del om hormonelle endringer og påvirkninger som kan medføre endret sensibilitet og eventuell smerteutvikling.
Barseltid, ammeperiode og overgangsalder, som for noen kvinner kan komme tidlig, er eksempler på livsfaser der kvinner er i en «hormonell unntakstilstand» som kanskje bør behandles. Hormonelle forstyrrelser bør utredes i forbindelse med vulvasmerter. Dette gjøres hos lege.
En jordmor kan gjøre en gynekologisk undersøkelse for å se på vulvaområdet. Jordmor kan se på eventuelle arrdannelser etter fødsler, kjønnslemlestelse, skader i vulva eller sårdannelser på hud og i slimhinner.
Jordmor skal henvise videre til lege eller gynekolog dersom det ansees å være en medisinsk tilstand som krever behandling. Lege og gynekolog samarbeider også med hudleger eller andre eksperter dersom dette er hensiktsmessig.
Jordmødres erfaring fra arbeid med kvinner og vulvasmerter er naturlig nok i hovedsak hentet fra perioden i livet der det oppstår et barneønske eller en graviditet. Det er viktig å understreke at vulvodyni ikke er ensbetydende med at svangerskap og fødsel blir vanskelig.
Gravid uten samleie
Kvinner med vulvodyni som ønsker seg barn, tror i en del tilfeller at de ikke kan oppnå en graviditet fordi det er umulig å gjennomføre et samleie.
Kvinner med vulvasmerter og barneønske har imidlertid erfart at de kan klare å gjennomføre samleie i en avgrenset periode rundt eggløsningstidspunktet etter å ha mottatt behandling og kommet til et stadie der smerten var håndterbar/akseptabel i forhold til målsettingen om å oppnå graviditet.
Kvinner som ikke har klart å gjennomføre samleie har også blitt gravide ved å inseminere seg selv med sæd fra mannen via en tynn sprøyte, eller fått hjelp via in vitro fertilisering (IVF-behandling) på en fertilitetsklinikk.
Å gjennomgå en IVF-behandling har for enkelte også vært svært smertefullt og vanskelig, men barneønsket har vært så sterkt at smerter har blitt trosset. Hva gjør så dette med tanken på fødsel?
Fødselsangst
Naturlig nok har kvinner med vulvasmerter svært ofte også en grad av fødselsangst eller i alle fall en fødselsbekymring.
Kan jeg klare å føde når det er umulig å i det hele tatt berøre underlivet mitt?
Flere jordmødre kan i denne sammenheng komme med oppløftende erfaringer. Enkelte studier bygger også oppunder denne optimismen, men mer forskning må til.
Jordmødre har erfart at kvinner med vulvasmerter opplever at det er veldig stor forskjell på fødselsprosessen som kommer innenfra (gjennom fødselskanalen via vulva) og de triggerne som kommer utenfra (påført smertetrigger mot vulva fra utsiden).
Dette er det svært viktig å snakke om/forklare i møte med kvinner som tror at et planlagt keisersnitt er eneste måte å kunne føde på. Kanskje er det riktig med en operativ forløsning, men man skal vite at dette er en stor bukoperasjon som kan skape nye smerter eller forsterke smerter som er der allerede.
Selve fødselen
Det er mange «suksesshistorier» fra fødestuen, og også fra tiden etter fødsel, fra kvinner som har opplevd at fødselen gikk mye bedre enn forventet og at vulvasmertene ikke ble forverret, snarere tvert imot.
Å føde vaginalt kan for enkelte kvinner være av stor betydning for mestringsfølelsen og opplevelsen av god funksjon i et område det fra før har vært forbundet med dysfunksjon.
Før fødsel er det svært viktig å lage en fødselsplan som journalføres i journalsystemet ved det sykehuset kvinnen skal føde.
Jordmor kan bistå i utformingen av dette brevet og også henvise til samtale på sykehuset. I planen bør det fremgå at det skal gjøres færrest mulig vaginale undersøkelser underveis i fødselsforløpet (enkelte mener at man ikke trenger å gjøre noen), og det bør være en plan for hvilke smertelindringsmetoder som skal brukes.
Både bad, varme og/eller kalde omslag i vulvaområdet, Xylocaingel, pudendalblokkade og epiduralbedøvelse kan lindre. Likeledes vil det å ha trent på avspennings- og pusteteknikker kunne være svært effektivt i håndteringen av smerter.
Etter fødselen
Vedvarende smerter i underlivet som har oppstått etter en fødsel bør raskest mulig tas tak i slik at det ikke får utvikle seg til vulvodynitilstand.
Her har jordmødre og leger i barselomsorgen en viktig jobb å gjøre i å fange opp kvinner som fortsatt har vondt når det har gått mer enn 6 uker etter fødsel.
Det kan være enkelte fødselsskader som tar enda lenger tid for å leges helt, men man skal være oppmerksom på at jo lenger en smertetilstand får vedvare desto større er faren for at den blir mer kronisk eller det oppstår spenninger i bekkenmuskulatur.
Spent bekken- eller bekkenbunnsmuskulatur har ofte hatt en kompenserende funksjon, men kan over tid også være med på å vedlikeholde smerte.
Det er viktig at kvinnens fødselsopplevelse blir snakket om og tatt på alvor dersom hun søker hjelp eller råd på grunn av smerter som har oppstått etter fødsel.
Instrumentelle forløsninger (vakum og tang), store rifter eller klipp (episiotomier) eller gjentatte vaginale undersøkelser som ikke har vært utført skånsomt, respektfullt og i samarbeid med kvinnen kan være traumatisk.
Jordmor kan i denne sammenheng være en god samtalepartner, en som kan undersøke og se på underlivet og henvise videre til rette instans dersom behandling kreves.
Det er av stor betydning at det ikke får utvikle seg en «tie- og tåle-kultur» blant kvinner som har født – enten vaginalt eller ved hjelp av keisersnitt.
Man skal ikke akseptere dårligere funksjon knyttet til vagina, urinveier eller endetarm bare fordi man har født barn.
Seksuallivet skal også kunne bli like godt (og kanskje bedre?) enn før svangerskap og fødsel dersom både fysisk og psykisk tilheling har vært slik den skal og bør.
Kilder
Artikler:
You have to go through it and have your children”: reproductive experiences among women with vulvodynia
Johnsen et.al BMC Pregnancy and Childbirth 2015
Smith et.al Journal of Obstetrics and Gynaecology Canada, May 2018
Doktorgradsarbeid:
Health, obstetric outcomes and reproduction in women with vulvar pain or primary fear of childbirth
Louise Möller, Linköping University, 2019
Bøker:
Graziottin A., Murina F. (2011): Postpartum Dyspareunia and Vulvodynia. In: Clinical Management of Vulvodynia
Elizabeth Davis (2000): Woman’s Sexual Passages
Lundberg P.O, Löfgren-Mårtenson L (2019) Sexologi
Tiderne Skrifter, DK (2013): Kvinde kend din krop
Retningslinjer/veileder:
Lichen sclerosus ved graviditet og fødsel
Hvordan påvirker svangerskap og fødsel kvinner som har kjent lichen sclerosus?
Og kan kvinner med lichen sclerosus som blir gravid føde på vanlig måte?
Det foreligger få publiserte studier om lichen sclerosus og graviditet. Gjennomgang av to pasientgrupper fra henholdsvis Australia og England med totalt 51 pasienter, viste at majoriteten av kvinnene (80 – 90 %) hadde ukompliserte vaginale fødsler.
Det så ikke ut til at kvinner med lichen sclerosus hadde økt risiko for perineale rifter, operativ forløsning eller i større grad måtte ha episitomi under fødsel. For rundt halvparten av kvinnene, avtok sykdomsaktiviteten under svangerskapet, mens resterende andel var sykdomsaktiviteten uforandret under svangerskapet.
I det undersøkte pasientmaterialet, var det kun én kvinne som ble forløst med planlagt keisersnitt grunnet uttalte arrforandringer i vulva.
Anbefalt behandling ved lichen sclerosus er gruppe 3 eller 4 topikale steroider. Kvinner med ubehandlet lichen sclerosus har økt risiko for å utvikle endret anatomi i vulva med resorbsjon av labia og arr/synekidannelse, samt på lengere sikt utvikling av malignitet i vulva.
Det er derfor viktig at sykdommen holdes under kontroll, også under svangerskapet. Mange kvinner kvier seg for å bruke potente til ultrapotente topikale steroider av frykt for påvirkning av fosteret.
Studier tyder imidlertid på at påvirkningen av fosteret et minimal, da den totale mengden med steroider som tas opp systemisk er beskjeden ved bruk i vulva.
Konklusjon:
Lichen sclerosus ser ikke ut til å forverres under svangerskap og en del opplever reduksjon i sykdomsaktivitet. Dersom sykdommen er velkontrollert, kan kvinner med lichen sclerosus trygt føde vaginalt.
Referanser:
- Trokoudes, D. et al. Lichen sclerosus – the course during pregnancy and effect on delivery. J Eur Acad Dermatol 33, 1706–1712 (2019).
- Nguyen, Y., Bradford, J. & Fischer, G. Lichen sclerosus in pregnancy: A review of 33 cases. Australian New Zealand J Obstetrics Gynaecol 58, 686–689 (2018).
- Kirtschig, G. et al. Evidence‐based (S3) Guideline on (anogenital) Lichen sclerosus. J Eur Acad Dermatol 29, e1–e43 (2015).
