Kvinner med kroniske underlivssmerter trenger spesiell oppmerksomhet i svangerskapet for å trygge dem før fødsel. Mange har dessverre tidligere møtt helsearbeidere med mer eller mindre hell og varierende forståelse når de kommer med plagene sine. I tillegg vil flere ha lest seg opp på nettet eller diskutert på diskusjonsfora før samtalen på fødeavdelingen eller hos jordmor/fastlege. Derfor er det viktig at disse kvinnene blir møtt av klinikere med åpenhet og forståelse for vulvodyni, vaginisme, mental helse og obstetrikk.

Dyspareuni rammer et sted mellom 10-15 % av den fertile kvinnelige befolkning. En svensk registerstudie viser at denne gruppen blir sjeldnere gravide enn normalbefolkningen. Mange av de kvinnene som ønsker å oppnå graviditet er såpass plaget at flere ikke klarer å bli gravide gjennom vaginalt samleie og både inseminasjon på klinikker, selvinseminasjon og IVF er metoder som brukes..

I likhet med tidligere studier viser også den svenske registerstudien en økt sjanse for planlagt keisersnitt i gruppen med vulvodyni og vaginisme i forhold til normalbefolkningen. Av de planlagte keisersnittene var det en vesentlig større andel som ble plassert i kategorien keisersnitt på mors ønske enn normalbefolkningen. Likevel var det bare 8,2 % som hadde planlagt keisersnitt og rundt halvparten av disse var på mors ønske. Den samme studien viser ikke noen signifikant økning i antall akutte keisersnitt. Av de som fødte vaginalt ble det heller ikke sett økte komplikasjoner som langvarig fødsel, mislykket induksjon eller blødninger. Det ble derimot sett en liten økning i perinealrifter. Faktorer som er foreslått som årsaker til denne økningen kan være muskulære spenninger eller en eventuell inflammasjon, uten at det foreligger studier som bekrefter dette.  I Norge har vi generelt lave tall av alvorlige perinealrifter og det er sjeldent kvinner får langvarige plager i etterkant av rifter som ikke involverer sfinkter ani. I veiledning av disse kvinnene bør klinikeren likevel ta inn over seg at dette er et tema og at store skader kan forverre grunntilstanden.

Med bakgrunn i disse tallene er det trygt å anbefale en vaginal fødsel når du isolert sett ser på kvinnens smerteproblem. Likevel er det spesielt viktig med disse kvinnene å ta en fullstendig anamnese. Dette innebærer vurderinger av eventuelle seksuelle overgrep eller vold.  I følge norske tall oppgir 33% av kvinner å ha vært utsatt for noen form for seksuelle overgrep i løpet av livet, av disse oppgir 9,4 % å ha blitt utsatt for voldtekt. Derfor er det svært viktig at det settes av tid under konsultasjonen for å avdekke hvordan et eventuelt overgrep påvirker kvinnens tanke rundt vaginal fødsel. Begrepet overgrep bør også utvides til å være mer enn voldtekt eller uønsket seksuell oppmerksomhet. Mange av disse kvinnene har ofte dårlige erfaringer for eksempel med underlivsundersøkelser.

Hvis en kvinne med kroniske underlivssmerter har tidligere overgrep i anamnesen kan det føre til en retraumatisering ved en ved en eventuelt vaginal fødsel. Derfor må spørsmål rundt overgrep bli stilt og føres inn i journalen, slik at jordmødre og fødselsleger tar hensyn til det under forløsningen. Erfaringsmessig vil fødselsplaner og en forberedt fødselshjelper gjøre en vaginal fødsel trygg også i denne gruppen.

Flere kvinner med vaginisme tenker at en vaginal fødsel tøyer den spente bekkenbunnsmuskulaturen. Det finnes ikke noen sikker støtte for dette i litteraturen og kvinnene selv har ofte funnet frem til denne informasjonen gjennom søk på nettet og fra diskusjonsfora. Fra en klinikkers synspunkt er det viktig med en egenmotivasjon og hvis denne motivasjonen er kommet fra udokumenterte nettfora er det kanskje det som skal til for at kvinnen skal føle seg trygg.